Omstendighetene rundt nedskrivningen av reservene i Heidrun rimer ikke med Helge Lunds forsikringer om revitalisering av norsk sokkel.

Det er oppsiktsvekkende at det selskap som står for 80 prosent av virksomheten på norsk sokkel ikke makter å oppfylle sitt boreprogram. Det taler for at det må legges mer vekt på å øke mangfoldet. Det er ingen grunn til at Petoro – som har en direkte eierandel på 58 prosent i Heidrun – skal finne seg i at operatøren oppgir sine ambisjoner. Petoro burde ha fullmakt til å be om en ny operatør, om det skulle vise seg å være nødvendig.

Heidrun er en lang og komplisert historie. Conoco gjennomførte en utbygging som ble vesentlig dyrere enn nødvendig. Deretter måtte selskapet overlate operatøransvaret til Statoil, noe som sannsynligvis heller ikke var nødvendig.

Det aktuelle problemet på Heidrun har oppstått som følge av at Statoil har måttet oppgi sin ambisjon om å bore åtte – ti brønner i året på feltet i Norskehavet. I stedet er det blitt med to brønner årlig de siste årene, og dette har ført til at Statoil har måttet skrive ned feltets reserver med åtte prosent. Det dreier seg om en nedskriving av olje- og gassmengdene fra 186 til 170 millioner standard kubikkmeter, tilsvarende 100 millioner fat olje.

Med en oljepris på 75 dollar fatet betyr dette at tidskritiske reserver til en verdi av 45 milliarder kroner går tapt på Heidrun. Til Stavanger Aftenblad uttaler pressetalsmann Gisle Johanson i Statoil at ingen liker å skrive ned reserver, men at det ikke ligger noen dramatikk i dette. Slik kan den dominerende aktør på norsk sokkel tillate seg å tale. Oljedirektoratet vil nok velge andre ord, og det gjør også Petoro, som ønsker å snu trenden ved anvendelse av foreliggende angrepsmetoder, blant annet "smart vann", tilsatt egnede kjemikalier for å frigjøre en større mengde av reservoarets innhold. Det er det vi på godt norsk kaller improved oil recovery (IOR). Et selskap som tidligere har mottatt Oljedirektoratets IOR-pris, kan ikke gi opp så lett som Statoil nå tilsynelatende gjør på Heidrun.

Norsk Hydro var den sterkeste kritiske røst til Statoils dominerende stilling på norsk sokkel. Med fusjonen ble denne røsten taus, og det nye Statoils dominans ble enda sterkere. Det er krevende å være stor i et lite land, både for selskapet og landet. En forutsetning for Stortingets godkjennelse av fusjonen mellom Statoil og olje- og gassdivisjonen i Hydro var at institusjoner som Oljedirektoratet og Petoro skulle styrkes. Den varslede petroleumsmeldingen bør inneholde klar tale om hvordan konkurransekraft og verdiskaping på norsk sokkel skal styrkes. Ettersom de store funns tid i hovedsak antas å være forbi i de modne og åpne områdene på norsk sokkel, blir det enda viktigere å få tak i de reservene som ligger i kjente reservoarer gjennom økt utvinning. Det er ikke et ansvar bare for oljeselskapene, men staten, som har nesten 3 000 milliarder petroleumskroner i banken, må skjønne at det må investeres mer i petroleumsforsking. Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen snakker varmt om fortsatt petroleumsfinansiert velstand. Han kan bidra til å oppnå dette på flere måter; styrke petroleumsforskningen, kreve at operatørene gjør det maksimale og gi industrien legitimitet i en tid der mange elsker oljepengene, men dessverre enda flere hater oljepengenes opphav.

Knut Åm har på bestilling fra olje- og energiministeren ledet et utvalg som har pekt på faren for at 15 milliarder fat til en verdi på 7 000 milliarder kroner går tapt på norsk sokkel. På Underwater Technology Conference (UTC) i Bergen i forrige uke gjorde statssekretær Per Rune Henriksen i Olje- og energidepartementet et poeng ut av at en prosent økt utvinning fra feltene på norsk sokkel som tommelfingerregel utløser en brutto produksjonsverdi på 30 milliarder dollar.

Ved dagens ende må vi alle erkjenne at et oljefelt ikke kan produseres etter at lønnsomheten har opphørt, med mindre det utvikles løsninger som senker kostnadene, eller at oljeprisene går opp.

Vi har imidlertid ikke behov for unødig problematisering. I lang tid ble oljeindustrien beskrevet som en solnedgangsindustri, men solnedgangen lot vente på seg, ikke minst som følge av økt utvinning. Jeg hadde gleden av å lede UTC i Bergen i forrige uke. Siste foredragsholder på den to dager lange konferansen var Helge Qvam i ODS-Petrodata. Jeg ble i direkte godt humør da jeg introduserte mannen og tittelen på hans foredrag: Subsea field development – Sunshine scenario.

Vi må redde Heidrun fra en tidlig solnedgang, og i alle fall ikke gi feltet aktiv dødshjelp.